Tove Chatrine Børmark

1 måned siden

Når voksne trenere mobber barn (en erfaring jeg har fått)

Det viktigste i nærmiljøet er: trygge, modige barn og unge og etterhvert trygge, modige, reflekterte
samfunnsborgere/voksne som bidrar og utfolder seg og skaper nye muligheter for oss alle.
Barnas verden er vår verden: Barn blir født inn i en verden av muligheter.

Når barn begynner på idrett så er det lek og gleden over fysisk aktivitet og
kreativiteten som står i fokus. Vi gir de frihet og finner oss i at de bare opplever lek, glede og
mestring. Samtidig gjør dette at de lærer raskere og bedre enn senere i livet.

Så kommer tankene og de fikse ideene fra de voksne, vi må gi barna gleden av å vinne! Vinne for
hvem? Barna blir bedre og leker fremdeles og lærer på den måten mye raskere om seg selv, de andre
og nye kule muligheter. De er fremdeles kreative! I denne perioden så er det gjerne voksne
"velmenende" menn (gjerne foreldre som vet hvordan de skal skape resultater) og damer som vil
bidra. Nå skal vi gi barna gleden av å vinne. Sakte men sikkert blir også barna opptatt av dette, de
hører skrikene fra sidelinjen og de ser skuffelsen og hører hva deres forbilder er opptatt av, de
kjenner stillheten i bilen på vei hjem eller i garderoben, skuffelsen hos de voksne over at vi ikke vant.

Barna begynner å lytte til de voksne og glemmer fokus på lek, glede og samspill. Kompisen blir ett
hinder på veien til målet om å vinne, en som ikke er like god som meg. Skal vi vinne, og det skjønner
jeg på de voksne at er veldig viktig, så må jeg ta ansvar selv, da kan jeg ikke spille på han, han er ikke
god nok. Der og da dør lagfølelsen, gleden, mestringen og fokuset på at vi er en gjeng kompiser som
står sammen.

Enkelte av de "gode" tror, godt hjulpet av trenerne og andre voksne, at nå er det ikke
alle på laget som jeg trenger å spille med lenger. Vi er egentlig ikke ett lag lenger. De andre er ikke
like verdifulle som meg. Det ser jeg, de får jo ikke like mye spilletid som meg, de blir kun plassert på
plasser der de ikke kan gjøre for mye skade etc. De gode slutter å oppleve glede, lagfølelse og
mestring, de gode blir stresset og irriterte fordi de dårlige/talentløse ikke bidrar til målet. Målet om å
vinne, den gode følelsen når de voksne er fornøyde. Ikke rart det da mobbes på skolen. De dårlige er
jo i flg. de voksne ikke like verdifulle som oss kule gutta.

Samtidig sliter de, som oppdager at jeg er ikke like god, eller like verdifull, med selvfølelsen, og det
hjelper ikke på følelsene når de voksne som skal behandle oss likt faktisk forteller indirekte og direkte
at du er ikke verdifull nok! Samtidig settes jeg i den umulige situasjonen hvor jeg da ikke får mulighet
til å rette det opp, ta igjen de andre, jeg får jo mindre og dårligere trening enn de andre treninger og utakkstevner som det ikke blir informert om osv. Dette for og fremme egne barn fjerne konkurrenter for egne barn. DETTE ER MOBBING. Sier du fra så blir du straffet.

Dette er en hverdag altfor mange barn og unge opplever. De mobbes av voksne som er satt til å bidra
til deres gode utvikling, glede og mestring på deres fritid. De bruker altså fritiden sin på å bli mobbet
av voksne mennesker. Alle disse barna blir utrygge. De "gode" som lærer en oppførsel mot andre
som de f.eks. ikke får lov til på skolen, eller hjemme, pussig nok så kan noen ganger de samme
voksne fortelle dem at dette er da helt ulovlig på skolen. (men på fotballbanen så er det ok) Hva er
egentlig ok? Vil vi akseptere at barna våre blir utstengt og mobbet av de voksne på skolen? Kan vi
tenke oss en skole der Jens blir utstengt fra halvparten av alle mattetimene fordi han er dårlig? Og at
han samtidig opplever at de som er gode får mere undervisning enn han slik at de skal slå han
ordentlig ned i støvlene!!

Disse voksne resultatorienterte menneskene er vant til å levere resultater nå, i morgen eller i neste
måned, og med resultater så mener jeg å vinne! De har samtidig nesten ingen grunnleggende
kunnskap om hva som skal til for å gi hver enkelt av disse barna, glede, lek, utfordringer og mestring
som gjør de til trygge modige barn. Bevegelsesglede, treningsglede, allsidighet, lek og mestring er
kun ord, som de har hørt, men ikke forstår betydningen av. Samtidig så er jeg ganske sikker på at de
fleste ikke behandler kolleger og andre på jobb ved å sette de på sidelinjen og fortelle at de ikke
duger, og gir andre kolleger "beskjed" om at han tar vi ikke med på laget. Jensen får ikke lov til å
være med på salgsmøtene våre fordi han er for dårlig!! Eller Hansen på lageret blir ikke invitert fordi
han ikke presterer.

Senest for to dager siden så vi ett herlig eksempel på samhold, glede og mestring i verdensklasse
basert på å ta vare på hverandre å bry seg, da Kjetil Jansrud delte all informasjon med en av sine
verste konkurrenter Aleksander Aamodt Kilde. Der og da kom hovedgrunnen til at disse gutta er best
i verden, og er de trygge og modige, ja det tror jeg vi kan være enige om at de er. Hvis du sjekker
deres historier så kan de fortelle at, lek, allsidighet, glede og mestring alltid vært og er fremdeles
grunnlaget for deres suksess.
Det betyr at vi må la barn, unge og voksne være kreative, trygge, leke seg, oppleve gleden ved fysisk
aktivitet, vennskap, utfordringer og mestring, Det skaper trygge mennesker, trygge barn og unge,
mindre mobbing, flere gode "lagspillere" i idretten, i bedriftene og i samfunnet generelt.
Slutt å se bort når barn mobbes ut av idretten. Slutt og ikke bry deg når det ikke rammer deg selv
direkte. For neste gang rammer det deg og dine og det rammer oss alle i form av ett samfunn som
med inaktive barn og unge, fedme, mobbing på skolen, barn og unge som ikke fullfører skolen. Og
vanvittige kostnader på det menneskelige og økonomiske plan.

VI MÅ BRY OSS OM ANDRES BARN ellers mister vi vår menneskelighet. da blir vi som Donald,
”korte”og enkle, simple, med fokus på selvsentrerte ”løsninger”. Steng de andre ute så vinner vi!
Donald mobber, det er de fleste enige om at ikke er ok, når voksne trenere og ledere mobber barn i
nærmiljøet, er det bedre? ... Se merSe mindre